Trinn 1: råskåren
Enhver IQ-test begynner med en råskår: antallet oppgaver du har svart riktig på, noen ganger med bonuspoeng for hurtighet. En råskår betyr ingenting alene. Atten riktige av tjuefem kan være utmerket på en vanskelig test og vanlig på en lett.
Reglene for råskåren betyr også noe. På tester med tidsgrense teller en oppgave som står ubesvart når tiden går ut, som feil. Noen moderne tester går lenger og vekter oppgavene etter vanskelighetsgrad ved hjelp av item response-teori: å løse en vanskelig oppgave teller da mer enn å løse en lett, og to personer med samme antall riktige kan ende med litt ulike resultater. Uansett er råskåren bare inngangsverdien; IQ-tallet kommer i neste trinn.
Trinn 2: formelen for avviks-IQ
For at en råskår skal bety noe, sammenlignes den med råskårene i en normgruppe av mennesker på din alder. To tall beskriver den gruppen: gjennomsnittet og standardavviket (SD). Plasseringen din uttrykkes som en z-skår:
z = (råskåren din − gjennomsnittet i aldersgruppen din) ÷ SD i aldersgruppen din
Z-skåren plasseres deretter på IQ-skalaen:
IQ = 100 + 15 × z
Et regneeksempel: anta at voksne mellom 35 og 44 år i gjennomsnitt har 14 riktige av 25, med et SD på 4. Får du 18, er z-en din (18 − 14) ÷ 4 = 1,0, og IQ-en din er 100 + 15 × 1,0 = 115. Får du 10, er z −1,0, altså en IQ på 85. I praksis bruker utgiverne omregningstabeller i stedet for selve formelen, fordi virkelige skårfordelinger ikke er helt normale, men logikken er den samme. Metoden, som David Wechsler innførte i 1939, kalles avviks-IQ.
Trinn 3: normer og aldersgrupper
Et resultat er ikke bedre enn normgruppen sin. Kliniske tester som WAIS-5 og Stanford-Binet 5 er normert på omtrent 2 000 personer eller flere, valgt ut slik at de samsvarer med befolkningen når det gjelder alder, kjønn, etnisitet, region og utdanning. Voksne deles inn i aldersgrupper på noen få år hver, slik at du sammenlignes med din egen generasjon.
Normer eldes også. Råskårer steg i mange land med rundt 3 IQ-poeng per tiår gjennom det 20. århundret (Flynn-effekten), så en test som ble normert for 20 år siden, gir resultater som er flere poeng for høye. Derfor normerer utgiverne testene sine på nytt hvert 10. til 20. år.
Kalkulator: fra IQ til persentil
Skriv inn et IQ-resultat på den vanlige skalaen (gjennomsnitt 100, SD 15) for å se hvilken persentil det tilsvarer. Kalkulatoren bruker den samme normalfordelingen som kurven ovenfor; den måler ingenting og forteller bare hvor sjeldent et resultat er på den skalaen.
Den gamle formelen: mental alder ÷ alder × 100
Tidlige tester brukte kvotient-IQ: mental alder delt på kronologisk alder, ganger 100. En 10-åring som presterte som en gjennomsnittlig 12-åring, fikk 120. Formelen fungerte dårlig for voksne, der den mentale alderen slutter å stige sent i tenårene, og den ga ulik spredning i resultatene i ulike aldre. Den lever bare videre i ordet "kvotient" og i gamle beretninger om svært høye resultater i barndommen.
Målefeil: standardmålefeilen og konfidensintervaller
Ingen test måler perfekt. Standardmålefeilen (SEM) anslår hvor langt et målt resultat sannsynligvis ligger fra det sanne resultatet ditt. Den avhenger av testens reliabilitet (r):
SEM = 15 × √(1 − r)
- Et fullt klinisk testbatteri, med en reliabilitet for helskalaen på rundt 0,96 til 0,98, har en SEM på rundt 2 til 3 poeng.
- En kort test med r = 0,90 har en SEM på rundt 4,7 poeng.
Et 95%-konfidensintervall er omtrent resultatet ± 1,96 SEM: rundt ±4 til ±6 poeng for en klinisk test og rundt ±9 for en kort. En målt 113 på en kort test betyr altså "sannsynligvis mellom 104 og 122". Seriøse rapporter oppgir dette intervallet. Hvis en test gir deg ett enkelt tall uten intervall, skjuler den usikkerheten; den fjerner den ikke.
Hvordan en helskala-IQ setter sammen deltestene
Kliniske testbatterier har 10 deltester eller flere. Hver råskår på en deltest regnes om til en skalert skår med et gjennomsnitt på 10 og et SD på 3, de skalerte skårene legges sammen innenfor hvert område, og summene regnes om til indeksskårer og en helskala-IQ, alle på skalaen med 100 og 15. Testene våre følger den samme avvikslogikken, med foreløpige normer som justeres etter hvert som det kommer inn data; alle detaljer står på metodesiden vår.
Kilder
Wechsler, D. The Measurement of Adult Intelligence. Williams and Wilkins, 1939.
Wechsler, D. WAIS-IV Technical and Interpretive Manual. Pearson, 2008.
Flynn, J. R. "Massive IQ gains in 14 nations: what IQ tests really measure". Psychological Bulletin, 1987.
American Educational Research Association et al. Standards for Educational and Psychological Testing. AERA, 2014.
Ofte stilte spørsmål
Hvordan beregnes IQ?
Råskåren din sammenlignes med en normgruppe av mennesker på din alder. Forskjellen fra gjennomsnittet deres, i standardavvik (z), regnes om med IQ = 100 + 15 × z.
Hvordan måles IQ?
Med en standardisert test av resonnering, verbale evner, arbeidsminne og prosesseringshastighet, som gis under faste betingelser og skåres mot aldersnormer. Kliniske tester tar omtrent 45 til 90 minutter hos en psykolog.
Hvordan skåres en IQ-test?
Riktige svar gir en råskår, som regnes om til en skalert skår ved hjelp av normtabeller for din alder. Fulle testbatterier setter sammen deltestenes skalerte skårer til indeksskårer og en helskala-IQ.
Hvordan fastsettes IQ hos voksne?
På samme måte som hos barn, men mot voksennormer delt inn i aldersgrupper, slik at en 60-åring sammenlignes med andre mennesker rundt 60. Tester som WAIS-5 dekker alderen 16 til 90 år.
Hvordan fungerer IQ-tester?
De gir oppgaver med stigende vanskelighetsgrad innenfor flere områder, teller hvor mange du løser, og rangerer den prestasjonen mot et representativt utvalg av aldersgruppen din. Plasseringen uttrykkes på en skala med gjennomsnitt 100 og SD 15.
Hva måler IQ egentlig?
Først og fremst den generelle evnen til å resonnere: den felles faktoren bak prestasjoner på svært ulike tankeoppgaver. Den måler ikke kunnskap på et bestemt fagfelt, kreativitet eller personlighet.
Måler IQ intelligens?
Den måler en viktig del av den: den generelle evnen til å resonnere og lære som psykologer kaller g. Mange evner som folk forbinder med intelligens, som visdom eller sosial innsikt, ligger utenfor rekkevidden dens.